Forrige helg var jeg igjen på LED, Pinsebevegelsens lederkonferanse. Først og fremst slo det meg: Det var på Led12 at jeg ble sterkt overbevist om det å bruke mer av tiden min i bønn, som førte meg til det jeg driver med nå; praksis i bønnearbeidet. Og i år var jeg tilbake sammen med min veileder for å be. Det er rart hvor mye som har skjedd på bare ett år.
Denne gangen ble jeg sittende å tenke på det at bønn ofte kan bli veldig diffust, og at jeg hadde lyst til å gjøre noe mer konkret. Fastetiden nærmet seg, og i flere år har jeg tenkt at jeg vil gjøre noe ut av disse dagene, uten å helt finne ut hva. Nå bestemte jeg meg for å forplikte meg til konkret bønn ved å lage en event på Facebook der folk kunne gi meg bønneemner som jeg skal be for gjennom fastetiden.
I tillegg bestemte vi oss for å avstå fra rødt kjøtt disse 46 dagene. Det er ikke noe stort offer, vi må tenke litt mer på hva vi putter i munnen når vi er rundt omkring, men vi lider ikke akkurat. Først tenkte jeg; Er det "nok", eller burde jeg faste fra noe som virkelig svir?, men så slo det meg; Det å faste handler om å avstå fra noe for å fokusere mer på noe annet, ikke om å lide oss gjennom en tid vekk fra noe vi er avhengig av. På den måten kan vi faktisk ende opp med å fokusere mer på det vi avstår fra enn det vi egentlig skal flytte blikket mot.
Vi mennesker er vanedyr, og blir så fort låst i rutiner og det vi "alltid gjør bare fordi". Så jeg tror at det å fjerne en vane, selv om den er liten, gjør at man bryter litt opp i rutinene, og på den åpner både kropp og sinn for å nye impulser. En ting er jo at hver gang vi kommer i situasjonen der vi må tenke; "jeg kan ikke kjøpe pølse, jeg faster jo", så kommer automatisk tanken på hvorfor jeg faster, og dermed går fokuset til Gud. En annen er det at jeg allerede merker at "bønneprosjektet" mitt gjør at jeg er blitt mye mer bevisst på hvem og hva jeg kan be for, også utenom de emnene jeg får på facebook, og mitt største håp er at denne 46-dagers øvelsen setter seg og blir til en ny vane.
Jeg tror det er sunt å faste. Å avstå fra noe for å fokusere på noe annet. Jeg tror ikke det er nødt til å være noe stort, noe som virkelig svir. Jeg tror at Gud verdsetter våre små offer også. Jeg tror uansett ikke at vi kan ofre noe som forandrer Guds mening om oss, det offeret er allerede gitt. Jeg tror fasten er like mye for vår del, for at vi skal vokse nærmere Gud.
Så jeg faster, og ber, og tror og håper at det vil gjøre Gud større og meg mindre. Amen