Tema i min blogg

19. desember 2011

India

Nå har jeg vært hjemme i en uke, intrykkene har sunket og jeg er blitt vant til snø og is igjen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal fortelle, jeg har opplevd så mye både som turist, misjonær og som menneske. Jeg tror jeg får vise dere bilder og fortelle historien bak. Advarsel: dette kan bli langt

Her er vi på det første av tre flystrekninger (Oslo - München - Doha - Mombai)

 Og her har vi endelig landa, trøtte og herlige

 Etter ytterligere 5 timer i buss, kom vi til Manmad i Maharastra og ble tatt imot av disse kjekke guttene

 Jeg fikk ikke løfte kofferten min igjen før vi kom tilbake til Norge

 Der deltok vi på møter, med flott lovsangsteam...

og hyppige chaipauser :)

 I India sitter damene til venstre og herrene til høyre

 Her er gjengen. Vi fikk gaver, damene sjal og herrene hatter, av familien som drev misjonsstasjonen vi bodde på
 Deretter satte vi oss i bussen igjen og kjørte til Dhanora, hvor vi ble ønsket velkommen av vel 200 nydelige barn

 Vi holdt et par møter for dem
 men det ble også tid til leking. Gutta var ram på hauk og due og slet oss nordmenn godt ut
 mens jentene satte stor pris på jentesamling med neglelakk, sjokolade og portrettfotografering
 Det var rart at det var desember, men vi lagde vår egen førjulsstemning og gikk rundt juletreet
 og en kveld fikk jeg til og med risengrynsgrøt, lagd på bøffelmelk, og med helt ferskmalt kanel. NAM!!!
 Deretter dressa vi oss opp som best vi kunne for å dra opp i fjellene og feire....
 Indisk bryllup!
Det var veldig fascinerende. Vi ble satt på stoler fremme ved alteret, som de eneste utenom brudeparet og forlovere. Alle de andre, til og med den nærmeste familien, satt på rissekker på bakken. Og vi fikk gaver! Det var litt kleint, men det er en del av kulturen deres, så det var også innmari hyggelig å kunne "ære og velsigne dagen deres med vårt nærvær", som de sa.
Nordmenn, vi har en del å lære om gjestfrihet!
 Drømmeteamet tilbake i bussen

 for å dra til Chopda, der vi også deltok på en del møter
 Blant annet hadde vi møte med ungdommene i byen der. Jeg møtte disse herlige jentene som virkelig hadde beundringsverdige Gudsforhold. De sa de hadde blitt rikelig velsignet av vårt besøk, men jeg tror nok vi nordmenn bar med oss mange gode tanker og velsignelser da vi dro.
 En helt unik opplevelse: 17 timer på indisk tog. "Kupeen" var et avlukke med 6 køyer, der den midterste kunne slås ned, så det ble seter om dagen. Menn sprang frem og tilbake og tilbydde "chai, coffe, pani (vann)". 
Til venstre var de indisk do (hull i gulvet), til høyre var det vestlig do (sisterne), og læreren vår viste ultimate gentlemansegenskaper ved å vaske den med antibac så de sartere av jentene også klarte å gå på den.
Og alle var enige om at det var en fin, men litt slitsom, tur.
 Det var imidlertid verdt det da vi "landa" i Goa, for 3 dager med "sun, sand and surf"

 De lokale på stranda var særs hyggelige, noen tilbydde fotmassasje, andre lett kos :)


 Hotellet hadde rotet til bookingen vår, og som plaster skulle vi få en "sight seeing med shopping" i Goa. De ville gjerne kjøre oss rundt hele dagen, men vi strandglade nordmenn forhandla oss frem til en kort tur som inkluderte et kryddermarked. Dette betydde egentlig en halvannen times busstur til en krydderplantasje der vi kunne få en times omvisning. Vi valgte å la det gå i bytte med ridetur på elefant (jeg var fotograf og ble på bakken).

 Vi fant krydder likevel, i en liten bod på vei til stranda.
Både bussturen og en del av shoppinga lærte meg å ha tålmodighet, la dem vise meg alt de hadde, lukte, smake, føle, og tåle at man ekspederer 4 kunder samtidig og dermed bruker dobbel så lang tid. "Indian time" sitter godt i meg enda, så om jeg er en halv time forsinka er jeg ikke uhøflig altså, jeg tenkte på deg hele tiden :)

 Etter nok en togtur (bare 10 timer denne gangen) havnet vi i Mombai, der vi virkelig var turister. Først gikk vi til Gate of India, der vi ble mer attraksjoner enn turister. Det kan ikke bli særlig bedre på årets julekort enn å ha en hvit dame med på familiebildet, så vi ble dandert med barn, tanter, kusiner og fetters oldemor og tvangsfotografert.
 til vi klarte å brøyte oss gjennom folkemengden og gå til Taj Mahal Palace (et hotell, ikke det ekte). Et av verdens flotteste hotell er det visst. Det var feiende flott og de hadde fine julegaver i sin egne shoppinggate (!!!).
 Etter en dag med shopping og god mat i Mombai satte vi oss igjen på flyet. Det største kultursjokket var nok å gå på i 30 grader pluss og av i 10 minus og snø...
 Men alle var enige om at det hadde vært en fin tur

26. november 2011

Min kveld som bestemor

Geir og jeg skulle egentlig lage mat i et laivbryllup satt i '88. Torsdag ble jeg oppringt av arrangøren og spurt om å steppe inn for en spiller som var blitt syk, så jeg forlot Geir ved kjøkkenbenken og ikledde meg en herlig kreasjon, tung sminke, enda tyngre parfyme og stokk, og inntok rollen som Lavinia Hortense aka. Lalla, en sterk sosietetsfigur og alles kjære bestemor fra Oslos beste kant, og dro i bryllupet til min sønnesønn Didrik som skulle gifte seg med sin Tina, en søt liten pike fra Oslos litt mer rustikke kant.

En merkelig, men skjønn forening etter et møte på danskebåten og desverre påfølgende og lett uheldige omstendigheter førte til en forening av øst og vest, mye dramatikk og et bryllup i herlige 80-tallspasteller, glitter og kvalmende mote.

Jeg er litt lei av min egen stemme, etter å ha snakket og sunget med skingrende vestkantsaksent hele dagen, og litt lei av å være hun som vet alt, men ikke kan gjøre noe særlig med det, og ender opp med å bare stikke nesen sin i ting for å ha noe å gjøre på. Men du, det var morro!


1. november 2011

Becoming Morania - sjaaaal

Jeg synes ikke jeg har strikket noe siste tiden jeg, men det er nok ikke helt sant. Faktum er at jeg faktisk for en gangs skyld strikker litt store ting, som dermed tar litt tid å få ferdig. Men nå er jeg altså ferdig med to prosjekter som slår mange fluer i en smekk; kostymer, sjalstrikking, lagerslanking og teknikktesting.

Det første store arbeidet er en Gossamer Square i K1B-teknikk, strikket av 4 nøster ullteppegarn, altså 800 meter garn! Jeg har til og med testet ut en morsom liten heklebord der en omgang med løkker går rundt den andre. Innmari pirkete, men pent resultat. Uheldigvis ble det jeg trodde var stoooore løkker litt stramme, så jeg fikk ikke blokket sjalet så stort jeg kunne, men stort er det lell, ca en kvadratmeter!

Det fine med K1B-teknikken er at selv om man strikker glattstrikk blir baksiden både pen og spennende og stoffet blir flatt.




Det andre prosjektet er en Nessie i Kauni effektgarn. Jeg begynte egentlig (...eller egentlig gjorde jeg ferdig) et Revontuli før jeg innså at det var mye penere på bildet enn i virkeligheten, så da startet jeg i andre enden og strikket Nessie. Jeg la til 100 masker for å få litt ekstra lengde, noe som ble storsuksess. 200 gram/ 400 meter Kauni er brukt.


3. oktober 2011

Bryllupsdag

25.09.11...vi har vært gift ett år! Ett år som EKTEpar, ett år som kone og mann, som bundet sammen i følge Gud og loven... skikkelig rart. Av og til føles det som om vi har vært gift alltid, mens andre ganger er det vanskelig å skjønne at jeg er gift i det hele tatt.






Men dagen kom...og det var en flott dag. Vi sløva lenge før vi kosa oss med ordentlig god brunch.
Etterpå dro vi på kino for endelig å se den siste Harry Potter-filmen. På Ringen har de slike sofaer man kan sitte skikkelig tett og koselig i :)

Etter kinoen dro vi til Alex Sushi, en ekslusiv sushirestaurant. Tenk..allerede da vi starta Sushimani-prosjektet i 2009 sa vi at vi skulle spare Alex til første bryllupsdagen, og da virka det en evighet frem i tid, men nå var vi der.

Kokken imponerte stort. Teknikkene hans på kutting av avocado og fisk, rulling av maki og anretning fikk oss til å måpe og stirre...vi var så oppslukt av kunsten og den deilige maten at jeg til og med glemte å ta bilde av de 8 første rettene; sashimi, marinerte kamskjell, hval, tempura scampi i chilimajones, storfe tartar, andebryst, ngiri, maki. Tror det er lenge siden jeg har vært så mett og fornøyd :)


Så bar det hjemover, der det vanka bryllupskake. Tradisjonen tro hadde vi tatt vare på den øverste etasjen til denne dagen. Den hadde tapt seg en smule, det er ikke enkelt å tine marsipan, men smaken var like god, om ikke enda bedre der vi satt og mimra med bryllupsvideo :)

20. september 2011

Guds kirke

Vi har alle hørt det før, og jeg er skyldig i å ha tenkt det mange ganger: Statskirka er kjedelig. Gudstjenestene er døde. Det samme om igjen og om igjen og i alle kirkene. Finnes det virkelige kristne i statskirka?

Etterhvert som jeg har lært å være mer var for Guds nærvær har jeg imidlertid fått motbevist min egen teori. Flere ganger når jeg har vært i en helt vanlig norsk kirke på en helt vanlig gudstjeneste eller arrangement har jeg opplevd Den hellige ånd sterkere enn på mange pinsemøter. I fjor hadde jeg på en julekonsert et så sterkt møte at to i koret merket det og kommenterte det etterpå!

På søndag dro vi til Kongsberg for å bivåne feiringen av Domkirkens 250års-jubileum. Det er mange gamle kirker her i Norge, men denne er spesiell på sin helt egen måte. Det er en nydelig kirke i rokokko-stil, med vakre utsmykninger hvoren man snur seg. Gudstjenesten var lang, en fullstendig messe med ekstra hilsener, musikalske innslag og laaang preken. Og likevel tok jeg meg selv i å stå der og nesten falle overende av Guds nærvær... og det fikk meg til å tenke på hvorfor.

Jeg har også hørt mange ganger at "det er ikke bygget som er kirken" og at et møte med Gud ikke skal komme an på omstendighetene... men likevel tenker jeg: De norske kirkene er bygd for en ting; Gudstjeneste. Den dag i dag har de aller fleste i Norge respekt og en viss ærefrykt og -fryd for de flotte kirkebyggene. Det er sjeldent man tillater annen virksomhet enn gudstjeneste og kristne konserter i kirker. De gamle kirkene ble bygd i en tid der man virkelig bruke av sin rikdom og streve for å ære Gud med vakre utsmykkede kirkerom. De hadde kanskje misforstått hva Gud bryr seg om, men hjertet var på rette plassen. Jeg tror dette har noe å si. At Ånden hviler og virker på de plassene der den ikke blir forstyrret.

Personlig har jeg sansen for tradisjoner, gode gamle liturgiske ledd og en og annen "Ære være Gud i det høyeste" i en toneart som kun kastrater finner behagelig. Det er ikke alle som har det, det forstår jeg. Selv liker jeg også den frie formen i pinsekirka bedre som uttrykksform i det daglige, men jeg får altså sterke møter med Gud også på de harde kirkebenkene fra 1800-tallet (og tidligere). Derfor er jeg glad for at de finnes og blir tatt vare på, og håper det får være slik i lange tider.

 Nydelig kirke!

 Her satt de høye herrer
 og kikket på lysekroner med levende lys!

 og hørte på presten som hang på veggen og prekte :)

 I forbindelse med jubileet hadde de restaurert det gamle klokkespillet og det ble innviet med pomp, prakt og rappelører (?)
Og for å vise at kirka ikke bare er kjedelig, hadde de også ballongslepp på torget :)

Og her er urfremførelsen til det nye klokkespillet

video