All things have their season

Jeg ELSKER høsten (har jeg kanskje allerede sagt det? Jaja, en god ting kan ikke sies for ofte). Fargene, luften, stemningen. Det er ikke nyttår eller vår som sier ny start for meg, det er høsten. Kanskje det har med skoleårssyklusen å gjøre? Alt starter liksom på nytt om høsten. I tillegg kjenner jeg at det skjer mye nytt i meg i denne tiden. Alle forandringene der ute inspirerer meg til å forandre ting også. Jeg får idéer, ønsker, tanker og blir inspirert til å skape nytt eller forbedre det gamle.

Allikevel synes jeg tiden flyr, uten at jeg egentlig får gjort så mye. Jeg har lagt masse planer, gjort klar til prosjekter, forberedt materialer og tenker stadig på nye løsninger, men resultatene lar vente på seg. Akkurat i dag har jeg en litt sånn mørk og motløs dag; skulle ønske jeg ikke hadde vondt, hadde energi, at treningen ga større resultater og at jeg orket mer og fikk til mer, at jeg var flink på noe, var mer likandes, osv osv.

På en eller annen måte klarer jeg imidlertid å klamre meg til håpet, tenke at det ikke haster og at det kommer en dag der alt blir bedre :) Jeg inntar sofaen med stor iver, polerer fjernkontrollen og gjemmer meg til livet blir litt lysere. Og så tenker jeg på de gode stundene jeg har hatt i høst, og flotte menneskene som finnes i livet mitt. Og jeg er glad for at jeg passer på å ta bilder av disse stundene, de fine øyeblikkene, så jeg kan se på dem og smile, og glede meg til neste gang. Og så skjønner jeg at jeg har gjort noe, vært noen steder, møtt noen folk. Jeg lever, og det går fremover.

 Medarbeidersamling i Bønnehuset. Tiden jeg tilbringer der og folkene jeg er sammen med er blitt SÅ viktig for meg.

 Mamma og pappa tok en liten langhelg ned for å dra sammen med oss på Gitarkameratenes konsert på Dizzie, og det ble selvfølgelig flere koselige familiemåltider

 Turene med storesøster er blitt et kjært innslag i hverdagen. Ikke at jeg elsker å gå tur, spesielt ikke når det regner, og det løser ingenting...men det gir en god følelse å vite at jeg ihvertfall gjøre noe

Og så er naturen vår så vakker... det er ihvertfall noe å blogge.

Mannfolkarbeid

Kvinner er bedre på multitasking enn menn. Antageligvis er det fordi menn er så detaljorienterte og at de fokuserer så sterkt på oppgaven at de ikke har kapasitet til mer. De blir til og med så fokusert at oppgaven gjøre spesielt grundig.

Dette er jo egentlig tidenes argument for at menn burde være ansvarlig for husvasken.

Mammas venninner

Mammas venninner; De damene du alltid har visst hvem er, som du møter på runde dager, og som hjelper til i konfirmasjonen din, mødrene til barn du gikk i parallellklasse med gjennom hele grunnskolen, de du egentlig ikke kjenner, men likevel kjenner.

Mamma har mange venninner, og noen utpeker seg litt ekstra. De begynte som et håndball-lag, men fant etter noen år ut at de egna seg bedre som håndarbeidslag :) De siste åra har en liten gruppe av dem også dratt sammen til syden hver vår.

En av disse damene fikk for et par år siden alvorlig kreft. Alt var kritisk og alle forberedt på det verste. Utrolig nok kjempet hun seg gjennom, og har sakte, men sikkert, ett skritt og en dag av gangen blitt litt og litt bedre.

Mange av mammas venninner sa at de skulle prøve å komme i vielsen vår, i september for halvannet år siden. Jeg visste at jeg kom til å være rørt da jeg gikk opp kirkegulvet, og tenkte at jeg kom til å ha blikket festet på Geir helt fra dørene gikk opp til vi stod hånd i hånd. Da dørene gikk opp var imidlertid det første jeg fikk øye på denne venninnen til mamma. Av alle som kunne ha dukket opp var hun den siste jeg trodde ville komme. I rullestol, tydelig preget av sykdom hadde hun valgt å bruke energien sin, dagen sin, på oss. Det satte i gang tårene.

For en måned siden var gjengen i syden, og for første gang på flere år skulle hun være med. Så ble hun forkjølet og måtte være hjemme. Jaja, et lite tilbakefall...det ordner seg. Så i påska besøkte mamma henne på hytta i steden.

I dag kom meldingen fra mamma: "Tøff dag. Hun døde i formiddag". Og tåren kom strømmene, sammen med minner. Gode minner om en flott og sterk dame som alltid har vært der. Jeg kjente henne egentlig ikke, men hun var mammas venninne. Jeg vet at hun og mamma betydde mye for hverandre, og at de delte mange gode opplevelser og mye glede, og det er alltid godt å vite at ens foreldre også har venner som gjør livet rikere.

Det er helt utrolig hvor mye mennesker man egentlig ikke kjenner kan bety. Takk for alt!

I wish I could accomplish something great, all I ever did was easy
My road has been wide and straight, my steps went light and breezy

When the road turns I go backwards not to crumble
I am weak outside and in, I am heavy in all senses of the word.

I am grey as morning fog, bleak as winter rain, looking out
at the flowers blooming in the fields, following the narrow paths

I wish I didn't care, that I went out there without fear
of failing life and love and music, embracing real life and myself

I could just be, be bold and dance,instead of wanting to be anyone else
who has a harder road than me that crossed an ocean, climbed a mountain

I know I've had it easy, that's the problem, that's the trap that I am stuck in,
I don't know what trouble is, I wish I could accomplish something great, but all I'll ever do is easy

Hva sier man?

Jeg var på jobb i Tønsberg da venninna mi fra Molde ringte og spurte om det gikk bra med oss. Ja, sa jeg og skjønte ikke helt hvorfor det plutselig var så viktig... før hun fortalte. Det sank ikke inn, ikke engang etter å ha sett de samme bildene og hørt de samme historiene om og om igjen.

I dag er Norge i sorg. Det er så mange tanker og følelser, og altfor få ord. Jeg kunne sagt masse om hvor tragisk det er, hvor mye jeg føler med alle involverte og hvor vondt vi har det nå, men alle har både sagt og hørt det allerede.

Jeg håper du og dine har det bra, og føler sterkt med deg dersom det ikke gjør det.

Jeg vil poste et dikt. Det er kanskje kontroversielt, vet ikke engang om det passer seg i dag, men dette er min måte å sortere tankene på:

What good is hate?
Love conquers all
To hate the haters breeds more hate
To angry say "you idiots,
stop hating, we need
unity and peace" is
against the point,
it helps the cause
to make the world "a better place" by
hating more and fearing people.
People are not the enemy, 

hate is.

If someone would have loved him more
would yesterday still be tomorrow?
No one knows and
no one dares to ask,
because we should
think that he's evil.
Something made him do this, and
if not him maybe someone else?
People have been saying: "when
will it come here, this hate"
in fear and now it has.
Both hate and fear is spreading
and it just might have started with a lack 

of love

Just love, not fear, nore anger
nore hate should cover time ahead
Spread light and warmth,
give peace and comfort
We will see a world unite
in love. What good is hate?
Not at all, love conquers all.

Vi er ikke tankelesere

I fjor sommer møtte jeg Magnus. Magnus var en god gammel "koslig kar". Han var ikke den som ropte høyest, og derfor var han også den perfekte fyren å ha en hyggelig, rolig samtale med. Han var veldig oppmerksom og hadde et varmt smil og under samtalene våre følte jeg meg virkelig viktig. På lørdag var Magnus på fest med noen av vennene mine, han var sitt vanlige koselige jeg, og hadde flere av de hyggelige samtalene.

Dere har kanskje allerede merka at jeg snakker om Magnus på en spesiell måte; i fortid.
På tirsdag fikk jeg vite at Magnus hadde valgt å forlate oss.

I kjølvannet av dette har jeg tenkt mange tanker som nok er å se på som klisjé. Men klisjéer oppstår når ting blir sagt mange ganger, og ting blir ofte sagt mange ganger fordi de er viktige!

Mange av de i min næmeste vennekrets har samme forhold til Magnus som meg; de kjente han som den koselig fyren man hadde hyggelige samtaler med, men visste egentlig ikke så mye om ham. Ingen av oss visste hva som rørte seg på innsida. Jeg sitter og tenker på hva som får en "koselig kar" til å føle at det ikke er noen annen vei ut fra mørket enn å gjøre slutt på alt. Og så tenker jeg på det jeg ikke visste, fordi jeg ikke fikk flere sjanser til å bli kjent med ham.

Folk er flinke til å si ting som "husk å fortelle de du er glad i at du er glad i dem". Og med Facebook, gratis sms, ecards og slikt er det blitt lettere og forhåpentligvis lavere terskel for å gjøre holde kontakten med nære og kjære. Men hvis dere er som meg så finnes det så mange mennesker litt fjernere som har påvirket meg, hatt en betydning i mitt liv og som jeg tenker på, men som jeg aldri har fortalt det til.

Derfor vil jeg oppfordre dere som leser dette til å gjøre nettopp dette; Ta opp mobilen, gå gjennom kontaktlista og velg en person som har betydd noe for dere, gjerne en person som du kanskje har mista litt kontakten med, eller som du har tenkt på så mange ganger, men aldri kommet så langt som å kontakte, og send dem en sms. Det trenger ikke å være historien om hva personen har gjort i ditt liv, eller en lang tårevåt og rørende følelseseksplosjon, det kan godt være en kort "hei, ville bare si at jeg tenker på deg" eller et "du er viktig". Alle trenger å høre det og min personlige mening er at det gjerne betyr litt mer når det kommer fra uventet hold.

Gjør det nå! Man tror alltid at man møtes igjen, at man får flere muligheter til å bli bedre kjent (og i de aller aller fleste tilfeller gjør man det), men man vet aldri... Og kanskje, kanskje kan din melding kan tenne et lite lys i en mørk hverdag.

No har vi vaska hybel og vi har fyllt opp bil
og vi har rydda kjøleskap og spist opp med et smil :)
No legg vi oss og kvile og sove godt i natt

for nå flytter jeg til Oslo, for å tømme bilen att

Idag sa vi takk og farvel til lærere og medstudenter på Rødbygget og senere til Sushi Bar. Så putta vi resten av sakene mine i bilen, og alt fikk plass, slik jeg hadde sagt helt fra starten og pappa hadde nekta for (Endelig fikk jeg den kreditten minstejenta har venta på hele livet, da mamma innrømet at "ja, hun fikk faktisk rett" :) Og i morra avslutter jeg mitt liv som hybelboer, og bliH samboer for en kort periode.

Hybelen er tom, bilen er full. En era er omme, en ny tar snart fatt.

Farvel, Rotvoll

I dag tok jeg den aller siste turen ned til Rotvoll som student der. For å bruke opp kopikortet mitt og for å ta noen siste gang-bilder av minneverdige stedet på studiestedet mitt de siste tre årene. TAKK FOR ALT, ROTVOLL!

Rotvoll allé, min skolevei

Verdens beste kantinedame! Takk for alle smil!


D-bygget, rotvollrevyens hjem. Kommer til å savne deg, kostymelageret mitt! MITT!

E-kkeltrappa. Må innrømme at det er litt majestetisk å gå opp trappene på Rotvoll når lyset skinner inn de gotiske vinduene, men jeg er glad for at jeg slipper å brenne 200 kalorier hver gang jeg skal hente vann...(eller er jeg det?)

Glassgangene/Drivhusene. Gloende varm om sommeren, isende kald om vinteren. Her har vi nok slitt en del gulvbelegg, ja.

Tegnspråkloftet. Dårlig luft, dårlig plass, dårlige pc'er. Takk for alt. Blir nok rart uten, men kommer ikke til å savne deg!

Biblioteket. Ja, jeg har faktisk vært der! (det er der kopimaskinen er:)

Den merkelige trappa som jeg er sikker på fører til Narnia hvis man gjør det riktig! For nå nøyer jeg meg med å posere litt :)

A-ldri mer administrasjonen på Rotvoll!

Bakken som har redda kondisen min fra total undergang de siste tre åra. Takk og farvel!

og farvel......

Siste gang.. en era er over

I dag fikk jeg åpenbaringen: Jeg har gått inn i nok en "siste gang"-periode. I dag gikk jeg og Anneli ned fra tegnspråkloftet for å levere notater til eksamen neste uke. Den skal holdes i byen og da vi gikk ut av hovedbygget innså vi at "dette er siste gang vi er på skolen!". Jeg skal ALDRI mer gå i gangene på Rotvoll!

Da jeg kom hjem ble jeg sittende og prate med folk på kjøkkenet og Vibeke fortalte at hun skulle ta nattbussen hjem for sommeren... og jeg innså at dette meget mulig er siste gang jeg ser henne. Vi har ikke hatt noe spesielt nært forhold, men vi har tross alt bodd sammen de siste to årene, levd med hverandres vaner, lyder og saker, og jeg må innrømme at det kom noen tårer da jeg satt der og tenkte på det som nå skal ta slutt.

Jeg pynta meg for å dra på middag og fest med klassen. Det er første gang vi var (nesten) alle samlet for sosial hygge, og mest sannsynlig den siste festen vår sammen. I klassen er det også mange mennesker jeg ikke har hatt noe spesielt nært forhold til, mens andre har betydd mye mer for meg enn jeg kanskje har sagt til dem før. Alle sammen har likevel vært en del av hverdagen min de siste tre årene og vi er jo blitt kjent og vant med hverandre, og det blir trist neste fredag, på avslutningsseremonien, som blir vårt siste møte og nok også den siste gangen jeg møter flere av disse menneskene "bevisst" :)

Så jeg bestemte meg for at jeg ihvertfall skulle sørge for å fortelle et par av de personene som har betydd mest for meg disse årene hvilken forskjell de har gjort i livet mitt. Dette førte til at jeg fikk (nok) en veldig oppløftende og åpenbarende samtale om meg selv og mitt forhold til andre mennesker, noe som var veldig godt. Jeg gikk ganske tidlig, men jeg føler ihvertfall at jeg har fått sagt det jeg burde til de jeg burde.

Hybelen min er temmelig tom, det eneste som er her klær og de tingene jeg skal bruke den siste uka. Veggene har ingen bilder lenger, hylla og alle bøkene er borte, kun det nødvendigste ligger og flyter, for jeg orker rett og slett ikke å rydde i så få ting.

Om en uke er tilværelsen som student over. Selv om jeg skal fortsette på skole, skal jeg aldri mer bo på hybel og lage mat bare til meg selv. Jeg har nok aldri levd noe utagerende studentliv preget av fest, konserter og kollokviesamlinger med mer eller mindre fokus på studier, men i tiden fremover skal jeg faktisk bli ordentlig etablert og stige på skalaen for voksenpoeng. Jeg skal flytte inn i leilighet som jeg kun deler med én person, jeg kan ha de gardinene jeg vil i stua, jeg skal bli samboer med en mann som har egen stasjonsvogn, jeg får fast jobb, og i september skal jeg gifte meg!

Det vil nok bli mange tanker, tårer og smil den neste uken, en tid for å avslutte og gjøre klar til noe nytt. Jeg har vært gjennom noen slike runder før, og det er alltid like hardt, tungt og merkelig. Så jeg kommer nok ikke til å takle det verken bedre eller verre, og heller ikke innse at tiden med studentliv er over før til høsten da jeg oppdager at jeg ikke skal tilbake hit.

Min store oppfordring til mine lesere må nok være: Sørg for at de som er viktige for deg vet det! Det betyr så mye å få høre at man utgjør en forskjell, om så bare for ett menneske. Det er DETTE mennesker trenger å vite!

Jeg teller ned

For tiden er det bare oppgaver, gruppearbeid, teori og drøfting, yrkesetikk, tolking, eksamen og slike skoleting som står i hodet på meg. Så mye at hodet blir tungt og øynene ser tungt på verden også. Så jeg prøver instenst å se lyset i enden av tunellen. Derfor teller jeg ned til koselige hendelser:

det er
58 dager til jeg er ferdig med hybeltilværelsen og blir samboer!
65 dager til Geirs bursdag og vår store sammenflytningsfest :)
86 dager til jeg drar til Wingfield igjen!
132 dager til skolestart (forhåpentligvis:)
163 dager til jeg blir FRU!

JENTER! Her er noe å tenke på

I desember bugner ukebladene og nettsidene med oppskrifter på kaker, desserter, sauser, julemat og julegodter; "20 oppskrifter til en perfekt jul", "7 sorter", "10 sauser til ribba" osv.

Så, i januar, kommer slanketipsene; "bli kvitt juleflesket", "slank bort julekakene", "få ribba av hoftene"...ja, dere har sett det før.

Altfor mange jenter sliter, ikke bare rundt jul, men ellers også. Vi skal passe i kjolene, bulkene skal ikke synes, og alt burde egentlig vært helt annerledes enn det er.

Se på dette bildet:
Se på bildet igjen og tenk. Det er ikke mannfolka som vil ha oss modelltynne, det er OSS SELV! Mannfolka sier faktisk at de helst vil ha oss naturlige og med former. Modellene og skuespillerne som skal være våre idelaer er unntaket, faktisk er gjennomsnittet LARGE!! Nå må jeg få lov å si at damene på bildene er enten heldige eller fiksa på, der er det null strekkmerker, appelsinhud og kviser, men HALLO? Hvor mange er det som ser deg uten klær i løpet av en uke?

Jeg vil oppfordre alle jenter til å droppe hold-in-strømpebuksa i jula og NYYYYTE den gode maten. Vi er VAKRE!

Blåmandag - hvem er jeg i verden?

Hvem er jeg i verden? Hvordan har jeg påvirket historien? Har jeg i det hele tatt utgjort en forskjell? Har jeg betydd noe i noens liv? Påvirket noen i positiv retning..eller negativ for den saks skyld?

I dag er det 6956402387 mennesker i verden (sånn ca.), så min eksistens utgjør en forsvinnende liten del av befolkningen.

Om jeg forsvant i dag, hvem ville savne meg.....sånn på ordentlig? Joda, jeg vet at mange ville blitt lei seg "og sånn", men hvem ville virkelig mistet noe?

Jeg liker ikke meg selv på mandager.

11 måneder <3 <3 <3 (!?!?!?!?!)

Ja, i dag er det 11 måneder siden jeg skifta sivilstatus. Utrolig rart å tenke på. Noen ganger virker det som om det var i går, noen ganger virker det som om vi har kjent hverandre hele livet. Vi har vært utenlands sammen, feira høytider sammen og møtt masse av hverandres familie og venner, vi snakker om fremtiden og alt mulig. Det er så rart å tenke på at det "bare" har gått 11 måneder.

Og samtidig er det rart hver gang jeg innser at en ting jeg regner som en naturlig del av livet nå ikke var der for bare ett år siden. I fjor på denne tiden slet jeg også med oppgaver og så frem til et hardt, men interressant skoleår, men jeg hadde ingen å ringe og fortelle om dagen min til, ingen å savne armene til, ingen å drømme om når pensum får meg til å sovne....og det har jeg nå.

Det nærmer seg den tiden da vi møtte hverandre, og jeg savner skikkelig skogen, været og stemningen. "Alle andre" drar på laiv og flere av vennene våre til akkurat det stedet der vi møttes. Og her sitter jeg, alene i Trondheim og savner kjæresten min, skogen, kos og dype blikk. Okokok, jeg skal ikke bli altfor klissete.

Det er bare så rart at det er 11 måneder i dag....

En bedre verden?

Tror jeg svipper en tur til IKEA. Inn døren, opp trappen, HER var det mye fint. Denne utstillingen hadde noen aldeles snasne og praktiske skohyller, og prisen var ikke ille heller, men....hvor finner jeg mitt helt eget eksemplar som jeg kan ta med hjem? Er det noen jeg kan spørre, mon tro. OI! Der skimtet jeg såvidt et gulkledd vesen, en såkalt "ansatt"...puh! Heldigvis løp den videre før vi rakk å oppnå øyekontakt! Men her er svaret: en søkemaskin. Jeg går bort og trykker inn "skohylle" og den hyggelige dingsen forteller med hvilke reol og hylle jeg finner skohyllen i. Ingen unødvendig tid sløst bort på overflødige "hei", "takk for hjelpen" og "hadet", bare et raskt og smertefritt møte mellom menneske og maskin.

Vandrer videre og ned i småtingetasjen. I stoffavdelingen har de salg på noen fargerike retrostoffer, det legger jeg meg på minnet. Og fra taket henger et stort oppslag som forklarer meg hvordan jeg selv kan klippe og merke stoffet jeg vil ha, slik at jeg nok en gang kan unngå kontakt med disse "andre menneskene".

Jeg vandrer gjennom jungelen av lamper, cdhyller, kleshengere og duftlys..de har til og med planter i denne jungelen, plast så vel som helt orntlie planter! Fremme ved kassen blir jeg igjen overveldet begeistret for de tekniske nyvinningene. De har nå endelig fått et system som gjør at jeg kan scanne og betale for mine egne varer uten noen form for mellommenneskelig kontakt! Tar papirposen min og går, og imponansefaktoren er høy over at teknologien gjør at jeg mer og mer slipper å tenke på å slite ut stemme og øyne på disse "andre" som puster på planeten. Tusen takk!

P.S: Har du egentlig tenkt på at jeg kan fortelle deg dette uten å måtte gå hjem til deg eller til og med ringe deg? Du trenger ikke høre på stemmen min, men lese historien min akkurat når du har tid og lyst selv! tenk hvor deilig det blir når teknologien har fjernet alle behov for tid til hverandre! Nå kan jeg vel snart ligge med typen min når jeg vil selv om det er 50 mil mellom oss?

Faktisk var det litt positivt at Jehovas Vitner valgte å ringe på min dør i dag. Ikke at det de har å fortelle er nytt for meg, eller veldig livsendrende, men de har ihvertfall forstått behovet for å snakke med andre mennesker.

Service med et smil

Jeg er ganske tradisjonell og folkeskikk og god service en en ting jeg setter stor pris på. Jeg liker bussjåfører som hilser, kassadamer som smiler, mennesker som sier "unnskyld meg" istedenfor å trenge seg forbi og gjør plass på bussen.

Derfor ELSKER jeg Jens Hoff-butikken på KBS. Der er de alltid så hjelpsomme. Det er til og med hyggelig å vente på hjelp fordi jeg vet at de ber meg vente så kunden de holder på med skal få ordentlig service.

For ikke lenge siden var jeg på Jens Hoff på Torget og kjøpte noen nøster Salsa som skulle ut av sortimentet. Jeg surfa litt på Garnstudio sine sider etter oppskrifter som passa til garnet og fant denne. Det kjipe var at jeg hadde 1 nøste for lite.

Jeg stakk innom JH i går og spurte om det fantes mer, men det gjorde det altså ikke....i butikken. Dama bak disken sa imidlertid at hun hadde noen nøster hjemme og ba om nummeret mitt. I dag fikk jeg melding: "Jeg har med meg to nøster Salsa på jobb i dag. Sissel". Er denne dama fantastisk, eller hva? Jeg fikk altså et nøste til! Riktignok ikke helt samme farge, men nære nok. Kan alltids strikke mansjettene i en annen farge, ikke sant. Og for bare 15,-!!! Denne dama fortjener virkelig å bli regnet som et viktig menneske!

Amor Fati av Andrè Bjerke

Ikke som en cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet;
Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg anderledes.
Intet ønsker jeg forandret.

Kuuuuule meg!

De som kjenner meg, vet at jeg lider av kugalskap.

Jeg ELSKER ku! Alt som er kumønstret står på ønskelista og havner som regel i handlekorga.

Det begynte på folkehøyskolen. Av en eller annen grunn hadde jeg plutselig lagt elsk på kuflekker. Jeg sydde kukostymer til hele korridoren vår til kanonballcupen og laget vårt het "Coward Power", fordi vi var 15 musikere og håndarbeidere blant en skole full av idrettsmennesker. Vi vant ikke cupen, men fikk premie for beste kostyme :)

Etter det har jeg bare hatt en ting for kuer. (Ja, det heter kuer. Kyr er de tingene som er store og triste og står utenfor vinduet mitt og sier MØ!, men kuer er kumønstrede ting i flertall....nemlig)

Nå har jeg kusengetøy, kubilder på veggen, flere kunøkkelringer (det holder nå), kusko, kukopper, kulampe og en del kupynteting. Mitt store ønske er kuskinn på gulvet og den kupuffen fra IKEA.

Min favoritt kuting er denne stilen:
__________________________________________________
Historien om Kua.

Kua er et husdyr... Men den kommer også utenfor huset. Og den lever ofte på landet, men den kommer også inn til byen, men bare når den skal dø. Men det bestemmer den ikke selv.

Kua har syv sider... Den øverste siden - Den nederste siden - Den forreste siden - Den bakerste siden - Den ene siden - Den andre siden - Og den innvendige siden.

På den fremste siden sitter hodet... Og det er fordi hornene skal ha noe å sitte fast på. Hornene er av horn å er bare til pynt. De kan ikke bevege seg, men det kan ørene. De sitter ved siden av hornene.

Kua har to hull foran i hodet. De kalles ku-øyer.
Kuas munn kalles mule. Det er nok fordi den sier muuhh.

På den bakerste siden sitter halen... Den bruker den til å jage vekk fluer med, Så de ikke faller ned i melka å drukner.

På den øverste siden - Og den ene siden - Og den andre siden er det kun hår... Det heter ku-hår og har alltid samme farge som kua. Fargen til kua heter kulør.

Den nederste siden er den viktigste for der henger melka. Og når budeia åpner kranene så renner melka ut. Når det tordner så blir melka sur... men hvordan den blir det har jeg ikke lært meg ennå.

Kua har fire ben... De heter ku-ben, De kan også brukes til å trekke ut spiker med. Kua spiser ikke så mye, men når den gjør det spiser den alltid to ganger.

De fete kuene lager helmelk, Og når kua har dårlig mage lager den ost. I osten er det hull, Men hvordan den lager hullene har jeg heller ikke lært ennå.

Kua har god luktesans... Vi kan lukte den på lang avstand.

Kuas valper heter kalver. Kalvens far heter okse, Og det gjør kuas mann også. Oksen lager ikke melk å er derfor ikke et pattedyr.

Den som kommer å henter kua når den blir gammel heter ku-fanger. Den sitter ofte foran på biler. Så blir kua slaktet, man heller melka på pappkartonger som vi kan kjøpe på butikken. Kuas fire ben blir sendt til snekkeren. Det kalles gjenbruk.


Som man kan se er kua et nyttig dyr. Og derfor liker jeg kua veldig godt.

Lærerens kommentar: Jeg har aldri lest noe lignende

If you die tomorrow, I would cry
I would cry because I didn't get to tell you
that you made a difference in my life
If you died tomorrow I would cry

So now I tell you that you have a special place
in the timeline of my life and in my heart
I remember you and what you did to get there
You have a special place in my life

________________________________________________

Jeg er en av de mennenskene som husker alle, men som ingen husker. Når jeg treffer folk 10 år etter, og sier "neimen, HEI!", da ser de rart på meg og jeg må forklare: "du gikk i klassen under meg på barneskolen". Jeg bare er sånn, ansikter sitter fast i hodet mitt.

Facebook er et festlig konsept, der du er "venner" med en umasse folk du aldri har snakka med. Jeg har også de "vennene", jeg har masse folk på listen jeg aldri ville kalt venner, men jeg husker faktisk hver og en på listen min.

Alle jeg har gått på skole med (Kviltorp, Bergmo, Kviltorp, Molde, Fredly, NLA, HiST), alle jeg har jobba med (Jysk, Bakeriet, Nakken, Vaskeriet, Hjemmehjelpa, Narvesen), alle jeg har vært i menighet med (Siongjengen, SubUrban), alle jeg har vært på LAIV og LAN med, alle jeg har vært på forum med (Scrapping, NSF, Nettby), alle dere jeg har snakke med, både av og på nett, jeg husker dere og dere utgjorde en forskjell i livet mitt!

DIKT TILL PIMLE (KRISTINE)

Kom på at jeg har glemt å poste dette flotte diktet, skrevet av min kjære vennine, Piltern/Ingunn. Sååååå glad i deg, vennen!

--------------------------------------------------------------
lille vennen
du bor så langt unna
men du er sååå nære
savner deg masse, nå som du ikke er her


lille vennen
håper du har det bra
håper du sitter å smiler
håper jeg får deg till å le

lille vennen
du er min beste venn
du er utrolig herlig
så glad for å kjenne deg



lille venn
kos deg med ole brumm

Vennen!

En historie forteller at to venner gikk i en ørken. I løpet av turen begynte de å krangle, og den ene gav sin venn en lusing. Han følte seg såret, men uten å si noe, skrev han i sanden: I DAG GAV MIN BESTE VENN MEG EN LUSING.

De gikk videre til de fant en oase, og der badet de. Vennen som hadde fått seg en ørefik var nær ved å drukne, men ble reddet av sin venn. Da han hadde kommet seg, skrev han på en stein: I DAG REDDET MIN BESTE VENN MITT LIV.

Vennen som hadde gitt ham en ørefik og reddet ham fra drukning spurte: Da jeg slo deg, skrev du i sanden, og nå skriver du på en stein. Hvorfor det? Han svarte: Når noen gjør deg vondt, bør du skrive det i sanden, der tilgivelsens vind kan slette det. Men når noen gjør deg noe godt
bør du gravere det i en stein der ingen kan slette det.
LÆR DEG Å SKRIVE DINE SÅR I SANDEN OG GRAVERE DIN LYKKE I STEIN!
Man sier det tar et minutt å møte et spesielt menneske, en time å sette pris på det, en dag å elske det, men et HELT liv å glemme det.

Send denne meldingen til mennesker du aldri glemmer. Ta deg tid til å leve. Du er unik!

Til de som måtte lese dette, dere er alle gravert i steiner i min hage!