Jaget, reddet, forlovet - Fire dager som Karine Eide

Prolog - Jaget
Jeg hadde virkelig trodd jeg kunne sjarmere Gard så jeg fikk jobb på gården til faren hans, men til slutt måtte jeg gi han viljen sin og alt snudde, så jeg tok det jeg fant av gull og penger og stakk. Desverre oppdaget de det raskt og kom etter meg. Heldigvis kom et ras og skilte oss.

Laiv inn - Reddet

Jeg hadde vandret i dagevis, eller nattevis. Siden Gard og hans menn sikkert lette etter meg på dagtid, synes jeg det var best å vandre i skjul av mørket. Nå var det blitt lyst og jeg leita etter en plass å slå leir. Skogen var tett, men plutselig merket jeg antydning til sti, og bestemte meg for å følge den. Jeg gikk litt til, og på enden av stien var en hytte der det røyk i skorsteinen. På verandaen satt en dame i underserk og en diger hund sto på trappen. ”Den er snill, men du bør hilse på den før du går inn” sa hun. Hunden het Niste. Damen het Halkatla og var en av tre søsken som drev Verthuset Svartskogen.

Jeg kom akkurat i tide til frokost. Bakeren Odd serverte utrolig gode, rykende ferske brød. Jeg prøvde å få oversikt over folket der og det viste seg at det stort sett var familiene Svartskogen, Skogsrud, Volden og Torsteingsgård fra bygda. De jeg snakket med fortalte at man ikke skulle gå i skogen når det var mørkt, for det var mange ting der ute. Jeg tenkte ikke noe særlig på det, ingenting var skumlere en Gard og hans menn. Litt etter meg kom en vandrer til, Olaves. Han hadde kommet fra Christiania, men var visst ikke så flink på retning og hadde gått en stor omvei. Siden de andre der var familie og holdt sammen, fikk vi som nykommere straks en god tone, Han virket litt vimsete, men skulle til Nidaros, så jeg tenkte jeg kanskje kunne få overtalt ham til å ta meg med (Jeg hadde vunnet laiven allerede)

Etter frokost ble jeg invitert på Kubbespill. Virkelig moro, deilig å kunne snakke med mennesker og smile igjen. Ulvar, en av to Svartskog-brødre virket stor, sterk og kjekk og jeg pekte han ut som potensiell beskytter. Jeg rakk imidlertid ikke å snakke noe særlig med han, det er mye arbeid å drive vertshus. Even Christensen derimot, var flink i spillet og veldig sjarmerende. Da jeg tok oppvasken etter lunsj (kan aldri skade å få innpass flere steder?) advarte kokken meg om at han var en flørt, men jeg tenkte jeg kunne se forbi det da jeg kun trengte beskyttelse.

(Etter kubbespillet stod det i rykteboka: Karine Eide er ganske sprek når hun lener seg fremover)

Utover ettermiddagen lærte noen av mannfolka meg noen kortspill og plutselig satt jeg der og spilte Utlending mens Even blunka heftig til meg. Jeg er ikke så god på øyekontakt, men beinflørta litt tilbake. (Jeg vant laiven en gang til!) Til middag serverte kokken Tarald flesk og bønner, det har aldri smakt så godt! Det ble mye kortspill den kvelden, men etter hvert var jeg så trøtt at jeg måtte sove.

Jeg var ganske tidlig oppe dagen etter, er jo vant til å gå om natta. Ingenting hadde skjedd den natta, men familien snakket stadig om ting som hadde frosset og rare lyder. Jeg satte meg for å spinne litt ull, hadde ikke hatt så god tid på lenge. Jeg tok frokostopvasken sammen med Even, og han spurte meg om jeg kunne å lese kart. Jeg hadde aldri sett et kart i mitt liv, men grep muligheten og sa ”Jeg er veldig god på å lese kart”. Han hadde nemlig funnet et skattekart og trengte hjelp. Etter oppvasken tok jeg en tur i skogen, det var et vakkert område. Flere ganger i løpet av dagen så jeg Even snakke med Tord og Jonas. Da jeg gikk en tur til nabogården, kom han bort for å snakke med meg. Han inviterte meg med til Hamar og til å dele sølvskatten som lå begravd en plass på gården. Jeg sa ja, det var akkurat det jeg ønsket meg. Jeg hadde tenkt å spørre ham hva han fikk ut av å ta med meg(i rykteboka stod det at han var forelsket i meg), men det rakk jeg aldri. Bare en liten stund senere hørte vi han rope et eller annet i skogen. Vi sprang ut og fant ham liggende ved et tre med et rep rundt halsen. Alt håpet brast, hva skulle jeg gjøre nå? (Hadde jeg tapt laiven?)

Jeg ble sittende på en sten og gruble, for jeg begynte å gå tom for muligheter. Da kom Tarald bort og spurte hvordan det gikk med meg. Han var bare koselig, men trodde nok at jeg hadde følelser for Even og at det var derfor jeg var lei meg. Han beordret meg riktignok til å spise, for det skal nemlig alle gjøre. Jeg tok oppvasken for å slippe alle folka og tenke på noe annet. Tarald kom og klappa meg på ryggen noen ganger. Dagen ble tung. Til middag fikk vi Borsjt. Det kom en masse nye folk, bl.a. den beryktede Kaleb,en skummel snik. Jeg orket ikke å snakke med noen. Tross alle advarsel sprang flere til skogs da det ble mørkt, jeg aner ikke hva de gjorde der. Men ganske sent fant de Kaleb med strupen skåret over. Det var ikke noe fint syn da de bar ham inn i stua. Jeg la meg tidlig den kvelden.

Det resulterte i at jeg var først oppe dagen etter, riktignok etter Odd. Vi ble sittende og prate mens jeg koste med Niste. Det ble lenge til frokost, fordi mange hadde vært sent oppe og sov lenge. Så det ble mye dødtid å gruble på. Etter hvert stod Tarald opp og ble sittende og stryke på meg igjen. Kanske det fantes en til jeg kunne få til å passe på meg? Det ble i hvert fall frokost, og jeg tok selvfølgelig oppvasken. Folk spilte kort og snakket, men jeg hadde grublet så mye at jeg var utslitt. Jeg la meg ned på sofaen og sovnet.

I søvne kom Gard og hans menn springende mot meg, bena mine satt fast i gjørme og de kom nærmere og nærmere. De tok tak i meg og skulle til å skjære over strupen på meg, da jeg våknet og stirret rett inn i Taralds alvorlige øyne. ”Er du våken nå?” Jeg kunne bare nikke. ”Hva drømte du?” ”De kommer og tar meg”. Hvem kommer?” ”Det er ikke viktig”. Jeg klarte ikke å si noe annet, rakk ikke å finne på noe. Noen skulle ha to ord med Tarald, han spurte om han skulle bli, men jeg sa at det trengte han ikke. Jeg gikk ut på grublestenen min igjen. Olaves satt og skrelte poteter, men det gikk rimelig sakte med ham. Jeg trengte noe å tenke på, så jeg hentet en skreller og satte meg for å hjelpe. Poteter til 30 personer tar et kvarter. Jeg vandra rundt i ørske. Et eller annet hadde skjedd på gården, de hadde funnet blod og bestemte at de skulle ha nattevakter. Jeg skulle ihvertfall ikke sove igjen, så jeg meldte meg frivillig. Bare en av mennene turte, Jonas, den svære bølla.

Tarald kom og spurte om jeg kunne hjelpe Odd med å bake, siden han hadde kuttet seg i fingeren. Vi skulle egentlig lage kanelboller, men siden ovnen var liten bestemte vi oss for å lage kanelstang. Etter en liten stund sa Odd at jeg måtte komme og se. Han humret og det var veldig uvanlig for Odd, men jeg skjønte det da jeg kom til kjøkkenet. Bollen hadde nemlig blitt en klatrebolle, nesten større en plata. Jaja, mer til alle.

Jeg gikk ut igjen. Akkurat da kom noen og sa at Jonas hadde svimeslått Tord og tatt kona hans. Alle gikk selvfølgelig ut for å finne henne og fakke skurken. Jeg ga blaffen.

Etter en stund ble det lunsj, den var litt forsinket pga. alt oppstyret. Tarald var irritert fordi folk fant på slike ting i lunsjen. Da folk endelig begynte å komme ble det ropt i skogen igjen, etter husbonden Bjørnar. Tarald brølte ”Nei, det er lunsj, kom og spis” og mange andre ting, men de fortsatte å rope. Så kom Odd gående med Jonas foran seg og sverdet rettet mot ham. Der på gårdsplassen ble jonas henrettet i en kamp om liv og død. Det var grusomt, men jeg kunne bare stirre, og tenke at dette kom til å skje med meg så snart Gards menn kom. Jeg mista appetitten og ble stående og stirre. Tarald kom bort og spurte om det gikk bra. Alt jeg kunne si ”Det er snart min tur” Han sa ”neida, men nå er det mat” Jeg var ikke sulten, men han snudde meg rundt og dytte meg inn til matbordet. Jeg tok en skive og pressa ned noen biter, men kjente angsten og gråten presse på. Jeg måtte ut. Jeg gikk ut på trappen og tok et par skritt. Tarald sa ”Karine?” Jeg tok to skritt til. Han brummet ”Karine?” med litt høyere stemme. To til. ”KARINE!” Nå var han sint. Jeg måtte bare løpe. ”Helvetes kvinnfolk” Så hadde jeg ødelagt det også. Etter å ha løpt halvveis inn i skogen kasta jeg meg ned på en tue og gråt. Så kom Tarald, han hadde faktisk fulgt etter meg. ”Hva er det som skjer?” Hva skulle jeg gjøre?

Jeg fikk stotret frem en historie som ikke var så langt fra sannheten, at jeg ble jaget fordi sønnen på gården jeg jobbet på ikke hadde fått viljen sin med meg og hadde fortalt ting om meg til familien. Han lovte at han skulle passe på meg, og han hadde også en avtale med en fyr der som hadde vært frontmann i England. Endelig hadde jeg funnet trygghet. Han klappet meg på hånden og da vi reiste oss, klemte han meg. Jeg ble kjempeforvirra. Hva slags forhold har vi nå egentlig? Far/datter, storebror, flørt? Og hva har han å vinne på hjelpe meg? Jaja, vi får ta det som det kommer. Alt ble i hvert fall mye bedre. Jeg hjalp til med middagen, steik og poteter, og vi klemte stadig på kjøkkenet den ettermiddagen. God tone på kjøkkenet, tenkte jeg, det er jo bra. (Jeg hadde vunnet laiven igjen)

Forlovet

Kjøtt, steik og poteter lager mye oppvask og vi grudde oss veldig. Vi hadde prøvd å finne noen som ville gjøre det, men ingen ville melde seg frivillig. Plutselig ble vi allikevel sendt ut av kjøkkenet av Kajsa og Olaves. Jaja, en kveld fri er jo greit. Vi ble stående i gangen og klemme litt. Så kom Ulvar og det var da Tarald sa ”jeg kommer nok til å fri snart, ja”. Alt stoppet i meg. Ulvar gikk og plutselig stod Tarald på kne foran meg. ”Karine, vil du gifte deg med meg?”……………………………………………”Ja”. Vi stod der en stund og kysset og klemte og smilte og sa ting jeg ikke husker . Så sa han ”Vi må si det til alle!” Jeg hadde jo akkurat innsett hva han egentlig følte for meg, så det kom brått på, og jeg var ganske pinlig berørt da det ble annonsert bryllup. Men kvelden ble fantastisk, vi satt i hverandres armer og jeg visste at jeg hadde vunnet alt!, Timene gikk, og plutselig sprang alle av gårde til skogen. Det ble snakket om huldrer og menneskeofring og alle var hysteriske og oppspilte. Vi to ga blaffen, vi satt i sofaen og så inn i peisen. Vi hørte masse hyling og skriking i skogen, men så bare hverandre. Så kom alle inn igjen og taklyset ble tent. Laiv ut

Laiv ut - Prolog

Det skjedde jo en umasse andre fantastiske ting også, men dette er hovedtrekkene ved Karine Eides fire dramatiske dager på Svartskogen.

Takk til Karita, Eirik og Torgeir, som har skapt en fantastisk verden

Takk til Olaves/Andreas, som ga så god stemning

Takk til alle andre som også gjorde laiven bra ved å faktisk spille gode roller

Takk til Even/Martin som ville redde meg

Takk til Odd/Ricard for godt brød og god underholdning ved matbordet. Falturilturaltura.

Og sist, men ikke minst: Takk til Tarald/Geir for perfekt mat, perfekt spill og perfekt tid etter laiven.