Før vi reiste hadde alle forberedt et vitnesbyrd. Mitt handlet om at "Gud er kjærlighet", at Han er glad i alle uansett og ikke er ute etter å dømme eller straffe, men å elske oss. Når man sitter slik og forbereder seg på å reise til et fattig land skapes det av en eller annen grunn noen forutinntakelser. Vi skal reise til dem for å gi dem noe vi har som de ikke har, vi er de rike, heldige som har fått gå på skole og lært masse og dette kan vi velsigne andre med. De er heldige som får noe slikt fra oss....
Da vi kom til Kenya viste det seg faktisk at veldig mange var kristne og kunne så mye mer enn oss om bl.a. Bibelen. I motsetning til Norge er det ikke bare stor åpenhet, men helt vanlig å lære om Gud på skolen, og man leser Bibelen hjemme slik at man kan den godt i voksen alder. For dem var det med tro såpass naturlig at de ikke var så gira på å snakke med oss om de dype kristne temaene vi hadde forberedt oss på å samtale om da vi reiste rundt på skoler. Men de var veldig opptatte av Norge.
Er du gift? "Ja, jeg er gift, han er hjemme" Hjemme?!?! Er du ikke redd for at noen skal ta ham, nå når du har reist fra ham? "Nei, han er en snill mann" Men du har jo reist, han kan gjøre som han vil, og kanskje han tar med sykdommer hjem. Kanskje du får HIV "Neida, han er snill. Og dessuten er det ikke HIV i Norge. "Ikke HIV? Det går ikke an! "Joda, det har aldri vært et stort problem. Vi lærer om det og hvordan vi skal unngå smitte på skolen" Hva med de som ikke går på skolen da? "Alle går på skole i Norge, det er gratis. Vi går på skole mellom 12 og 16 år, vi må det for å få en ordentlig jobb" Er det noen som ikke har jobb? "Ja, men ikke så mange, og de får penger av staten. Det får jeg også, fordi jeg går på skole" Så du er fattig? Og de har gitt deg penger til å dra hit? "Nei, jeg er ikke fattig, men ja, jeg fikk pengene jeg trengte til denne turen" Var det dyrt? "Ja, det er det, det koster 200 000 kenya shilling" (På dette tidspunktet begynte noen av jentene å le og gikk. Slike summer er ufattelige for dem) Hvordan bor dere da? "Jeg og mannen min bor i en leilighet i noe som heter blokk" Bor dere ikke sammen med familien? "Nei" Hvorfor ikke? Liker de deg ikke? Eller liker ikke du dem? "Joda, de er greie de, men i Norge flytter folk ut fra foreldrene når de er ca. 18 eller ihvertfall når de blir gift"
Og mens jeg sitter der og forklarer om alt det vi har i Norge, kjenner jeg at jeg blir veldig ydmyk, faktisk regelrett flau, og også veldig takknemlig og beæret over alt jeg har og kan gjøre. Tenk, for disse jentene er det så utrolig vanskelig å i det hele tatt forstå at det finnes et slikt land som vårt, det å si "gratis lege" er som å si "jeg kan fly".
I tillegg hadde jeg en helt spesiell enkeltopplevelse, og om dette hadde vært det eneste jeg hadde opplevd i Kenya hadde det faktisk vært nok. På denne ene opplevelsen fikk jeg virkelig åpnet øynene mine og snudd så mye av tankene mine, jeg innså at "de fattige stakkarene i Afrika" kan lære meg mer enn nok om livet! Jeg ble kjempeydmyk, takknemlig og veldig glad for den lærdommen jeg fikk denne dagen, og nå vil jeg dele den med deg, selv om du kanskje trenger en tur til Kenya for virkelig å forstå den du også ;)
Den søndagen vi var i Nairobi ble vi kjørt til slummen. En av verdens største slumområder, med de fattigste folkene i verden. Vi forberedte oss på en tung opplevelse. Vi regna med at dette kom til å bli vanskelig for oss og at folka som bodde der kom til å sitte i skitten og være triste, klage og tigge. Vi tok grundig feil.
Folkene i slummen var lykkelige. Barna lekte med det de hadde, være seg pinner, gamle bildekk eller slitte dukker. Siden det var søndag hadde de pynta seg med det de hadde. For ei jente betydde det en fillete, men fin hvit silkekjole og en blå strikket lue. Folk smilte og hilste pent, ikke bare på oss, men på hverandre. Klemmene satt løst. Fra flere skur jallet det lovsang, det var midt i møtetiden.
Jeg tenkte: "Hvordan i all verden kan disse folka være så lykkelige når de har ingenting" og i det sekundet tok jeg meg selv i å ville slå meg selv i bakhue med ei steikepanne.
Hva er det vi alltid sier til oss selv, vi nordmenn? "Vi er heldige, vi skal være takknemlige, tenk på de fattige barna i Afrika". , men også "det er ikke penger som gjør oss lykkelige". Vi sier det, men jeg tror ikke vi egentlig skjønner hva vi sier alltid. I mange tilfeller tror jeg faktisk det er vi nordmenn som er de fattige.
Vi har det vi trenger, og det vi ikke har kan vi kjøpe. Vi går på skole gratis (6000,- i semesteret er ingenting!), vi kan gå til legen med forkjølelse og vondt i tåa, vi spiser oss ikke bare mette, men feite, og vi kaster ting fordi de ikke er på moten lenger.... Jesus er gjerne en "søndagsgreie", vi bruker slike flotte sitater som "vi vil bli mer avhengig av Jesus", men det heller tror jeg ikke vi skjønner rekkevidden av. I Norge er det ikke slik at livet er noe vanskeligere uten Jesus.
For mange i Kenya, ikke bare de i slummen er Jesus ikke bare en fin greie, men en nødvendighet. Å gå til legen er en luksus, og man sløser ikke penger på forkjølelse. Utrolig mange har alvorlige sykdommer; kreft, HIV/AIDS, koldbrann og spedalskhet uten noen annen mulighet for å bli frisk enn å stole på at Jesus (eller heksedoktoren) helbreder. Mange er totalavhengig av at Jesus kaller folk til å gi dem mat hver dag, ellers går de sultne. For mange av dem er en blå strikkelue det fineste de noen gang kommer til å eie. Disse menneskene er avhengig av Jesus!
Og likevel er de lykkelige! Hva er det som gjør dem lykkelige da? Jo, sånn er livet for dem. De er ikke vant til noe annet, så hvorfor skal de savne det? De er lykkelige fordi de har famile, en mann, et barn, en venn, en god nabo eller en blå lue. De er takknemlige for det de har, istedenfor å gråte over det de ikke har. De har skjønt det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar