Guds veier er uransakelige og rare

Jeg hadde bestemt meg. Grunnen til at jeg søkte 2. året på bibelskole var Bønn og tilbedelse-fordypningen. Det er det jeg trenger, å fordype meg i livet nært Gud. Jeg skrev det i søknaden min. I går hadde vi forventnings-samtale og snakka om konkrete ting jeg ville gjøre i praksis på linja.

Vi har hatt en uke med undervisning rundt de ulike fordypningene. Jeg har alltid visst at "De unådde" ikke er min greie (ihvertfall ikke enda). I løpet av de siste ukene har jeg fått flere tjenester i menigheten, så jeg begynte imidlertid å lure på om dette kunne være noe for meg, men etter tirsdags undervisning visste jeg at det var uaktuelt.

Før lunsj skulle vi tenke og be litt for oss selv. Det at jeg ikke engang klarte å formulere tre setninger var for meg det sikreste tegnet på at jeg TRENGER bønn og tilbedelse i livet mitt. Jeg hadde bestemt meg.

Etter lunsj skulle vi få den siste lille infoen og si hva vi hadde bestemt oss for, uten forpliktelse, og der snudde alt. Jeg innså at de tjenestene jeg har fått passer perfekt inn i menighets-linjas organisering. Jeg HATER å velge mellom to goder. Jeg var redd for å velge feil, og lurte på hva jeg ville gå glipp av... og om det er rett for en kristen med ett år å gjøre det på å velge den praktiske måten... men jeg gjorde det...jeg ombestemte meg, og tok beslutningen om å fordype meg i menighet.

Da jeg hadde sagt det og lagt det i Guds hender, viste Han meg akkurat hva jeg hadde gjort. Jeg hadde grepet muligheten til å oppleve det jeg har lenget etter i over ti år; å være en del av fellesskapet, å være med å skape det, og å få møte mennesker som vil vandre med meg resten av livet. Jeg har gitt kontrollen over det neste året til Gud og kommer til å bli avhengig av Ham til å klare det. Og jeg har full mulighet til å utføre tjenesten min og engasjere meg i bønn og tilbedelse ved siden av, det er jo ikke slik at menighetsarbeider ikke ber ;)

Gud er rar. Jeg ELSKER det!