Det er desverre det negative ved denne laiven jeg klarer å sette konkrete ord på, fordi de var så få slike faktorer. Det positive var så mye at jeg ikke klarer å få sortert dem. Idet laiven var over var jeg kjempeforvirra. Hadde dette vært en bra laiv, eller ikke? Det måtte faktisk en våkenatt, flere samtaler med overnattingsgjester, mye bilrant og en afterlaiv til for meg å innse at laiven var sinnsyk, vanvittig, fantastisk, utrolig, 110% kul, morsom, gøy! Jeg er fremdeles ikke helt sikker på hva jeg har vært med på, men ELSKER fremdeles laiven.
Jeg skulle tilbake til Wingfield som gode, gamle Tante Florence, og sørge for at familien min hadde det bra. Selv om jeg ikke akkurat hadde noen punkt for punkt plott-liste for Florence, hadde jeg mange bekymringer ift. min familie. Det er derfor ikke helt rettferdig å nevne spesifikke roller eller spillere. Det var utelukkende tidshensyn som gjorde at jeg ikke hadde tid til alle sammen, og dere var alle mer eller mindre i bakhodet og hjertet mitt hele tiden og påvirket Tante Florence’s reaksjoner og handlinger .To hendelser den første dagen satte imidlertid en tydelig agenda for mitt spill: Forvirringen rundt ekteskapet mitt og avsløringen om at min søster hadde giftet seg med Richard Stanwood.
Jeg var godt forberedt på at vårt rosenrøde ekteskap nå ville få noen torner, og hadde det fantastisk kult på forholdsberg- og dalbanen. Takk til Tommy/Thomas for kult spill på følelser og opp- og nedturer. Både spilleren og rollen forvirret meg en del, noe som faktisk gjorde det så mye enklere å spille turbulent ekteskap, men samtalen på Florence’s værelse gjorde at jeg klarte å slå meg til ro med at Thomas og Florence sakte, men sikkert, kom til å komme tilbake til det gode gamle. Fin scene: Å høre Thomas si ”jeg vil ikke ha Lydia, jeg vil ikke ha en nikkedukke, jeg vil ha Florence, MIN Florence” . Det ga meg virkelig fred for dem.
Å måtte redde Lydia ut av Stanwoods klør var jeg absolutt ikke forberedt på, men jeg hadde det vanvittig artig (hahaha) med det mest utspekulerte plottet, trippelspill deluxe, jeg noen gang har spilt. Å føre både Lydia og de andre ”eldre” bak lyset mens min misjon var å forsterke Lydias tilstand var kjempegøy! Jeg var også helt klar for å kvitte henne med barnet. Jeg hadde selvfølgelig ikke regnet med at jeg en time etter å ha gitt min søster krampefremkallende måtte ta imot Ambers dødfødte barn, og at dette gjorde det umulig for meg å gjennomføre spontanaborten.
Jeg skal ikke si så mye om prematurfødselen annet enn at jeg ELSKER Torunn og Jeanita, og at dette virkelig preget Florence utover i uka, ikke minst da hun følte at alle heltene hennes; Gud, Byron, Thomas og Nicholas, hadde forlatt henne.
Ikke minst satte det også fokus på spillet med Vincent og Doktoren. Tusen tusen takk til Martin og Karl André for fantastisk spill og samarbeid under alle ”operasjoner” og konsultasjoner. Det var så artig å innse at vi etter Victorias operasjon alltid var alle tre sammen når noen var syke.
Dette var en "oppfølger" og rollene var godt etablerte, noe som gjorde at man nok var mer komfortabel med å spille ut de karateristiske trekkene. Samtidig føler jeg at mange av rollene hadde kommet veldig mye nærmere hverandre, altså blitt mer like. Derfor var det nok flere som spilte ut særpregene mer dramatisk, og kanskje litt for dramatisk (og jeg er absolutt intet unntak). Det skjedde så mange ting og alt ble så stort at det rett og slett ikke ble tid til små, subtile plot (som sammenhenger mellom dagbøker og avisartikler) og jeg fikk ikke tid til å ”komme meg” mellom slagene med foreningsmøter, håndarbeide og annet stemningsspill jeg gjerne skulle hatt mer av på denne laiven. Jeg ville satt pris på større grad av ”less is more”-effekten.
Alle hadde blitt to år eldre og mer preget av krigen, mange var blitt gift og flere klare for å ordne opp selv. Florence følte virkelig (igjen) at det ikke lenger var bruk for henne og ble mer og mer frustrert. Dette gjorde nok at jeg reagerte mer dramatisk enn jeg trengte på en del ting, og førte til at glasset på et punkt brast i mitt livs første laivsammenbrudd. Beklager igjen og tusen takk til alle som tok seg tid til å komme med trøst og råd da! Da jeg fikk tenkt meg om innså jeg en ting som ble min store åpenbaring fra denne og som egentlig fjernet all frustrasjon og ga meg et intenst pågangsmot: ”Man kan ikke, og skal heller ikke, styre andre spillere. Det er det som er hele poenget med laiv. Av og til må man imidlertid stige av noen kjepphester”.
Laiven hadde altså stoppa litt for meg, men da jeg var sikker på at Tomas og Florence kom til å klare seg, og hadde reddet Lydia ut av ekteskapet ved å få henne til å signere en falsk erklæring på sin egen utilregnelighet følte jeg også at min jobb var gjort. Fra det punktet bestemte jeg meg for å legge fra meg alle de faktorene som frustrerte meg, og gå med de som var positive for rollen og morsomme å spille på, og GI ALT! Og jeg har ikke ord for hvor gøy det var! Jeg sprang mellom ”operasjoner”, familiedramatikk og arrangementsorganisering. Spilleren ble totalutslitt og jeg følte kanskje at Florence forsvant litt, samtidig som jeg regner med at andre synes det var godt å få litt fri fra drama-dronningen
Det kan nå godt hende at min opplevelse fremstår som veldig negativ, men det er altså ikke tilfelle. Man kan ikke planlegge laiv, men man har alltid noen forventninger. Mine ble på ingen måte innfridd, og jeg følte ikke at jeg klarte å formidle det jeg ville med mitt spill. Det gjorde at jeg på et punkt ble så frustrert over min egen innsats at jeg hadde lyst til å reise og derfor måtte stoppe og tenke, og med følge ble laiven så sinnsykt mye kulere enn jeg noen gang kunne forutsett, om enn helt annerledes. Jeg har fremdeles ikke oversikt over hva jeg har gjort, sammen med hvem, når og hvordan. Igjen er alt jeg kan si at jeg ELSKER dene laiven!
Tusen tusen takk til Torunn og Jeanita for nok en magisk uke.
Takk til alle spillerne som ga meg en fantastisk opplevelse!
Takk til alle spillerne som ga meg en fantastisk opplevelse!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar