Kenya eat it?

Denne blogg-serien min om Kenya har hatt en liten pause og her kommer den helt åpne og ærlige sannheten om hvorfor: De siste dagene har jeg ligget mye på sofaen, slapp, trøtt og giddalaus med magesmerter og sår rumpe pga. en uheldig bivirkning av det afrikanske kostholdet: Forstoppelse. Derfor passer det kanskje å si litt om nettopp maten?

Vi hadde på forhånd blitt forberedt at maten i Kenya ikke er det vi er vant til (daaa!) og at vi kanskje måtte være nødt til å spise både smakløs og uhygienisk tillaget mat. Med mine utallige intoleranser var jeg skeptisk, men også godt forberedt med idoform, imodium, syredempende og nutrilettbarer. Det gikk imidlertid overraskende godt. Stedene vi bodde på hadde både smaksrik og velpreparert mat.

Oppholdet startet i Nairobi, og der var maten relativt "normal". Egg, pølser, syltetøy og brød til frokost; italiensk, kinesisk og amerikans til lunsj og kjøtt, ris og grønnsaker til middag. Vi fikk imidlertid en forsmak på en tendens i den afrikanske dietten som ikke er så heldig for en med hveteintoleranse: store mengder lyst brød og pasta.

Den andre dagen fikk vi det jeg vil huske som den store matopplevelsen i Kenya, vi dro til en restaurant kalt Carnavore. Navnet tatt i betraktning var det vel ingen overraskelse at det var kjøtt som stod på menyen, og ikke så mye annet. Konseptet var faktisk riktig festlig; det ble satt en karusell med ulike sauser på bordet og på toppen ble det heist et lite flagg. Så begynte serveringen. Servitørene kom med spyd (eller skal vi si sverd) med ulike typer kjøtt og skar av en bit til alle som ville smake. Denne kvelden smakte jeg altså på: lam, svineribbe, oksebiff, spareribs av svin og storfe, kyllinglår, strutsekjøttboller, kamel, krokodille, oksehjerte, kyllinglever og ikke minst; oksetestikler. Jeg takket forståelig nok nei til kalkunkjøtt.

Av andre matopplevelser må jeg vel nevne at å spise indrefilet stekt på glørne av et bål ute i serengetien mens masaier snakker i mobilen og flodhestene vandrer rundt deg også var en spesiell opplevelse.

Vi spiste også et par ganger i kirken i Kimana. De var kjempeglade for å få lov til å lage mat til gjestene sine, og rensa ris og kokte kjøtt med stor iver. Ikke en uovertreffelig opplevelse rent kulinarisk, men utrolig koselig og beærende. Ikke minst er det kjekt å kunne fortelle barnebarna om da jeg betalte 500 shilling for en kopp med "grøt" (som egentlig kosta 10 ksh), jeg som hater å drikke tykke ting, og fikk en kopp med noe som minnet mer om havresuppe med kanel og sukker. Var ikke grusomt, men heller ingenting jeg kommer til å gjøre til en vane.

I Kimana var menyen stort sett den samme som i Nairobi, og ikke så veldig variert. Frokost: eggs to order, loff, smør og syltetøy dyppet i eddikk. Lunsj: ris og/eller pasta, loff og "dagens kjøtt i saus" med reprise til middag. Det koselige var å spise i en spisesal med store vinduer med utsikt til vakre, afrikanske omgivelser og hyggelig personale som gjorde alt for å gjøre oss fornøyde.

I Mombasa var menyen litt mer variert, selv om brødet fortsatt var lyst og pålegg var et fremmedord. Til frokost stod en kokk klar til å lage omeletten din med det du måtte ønske, og til middag fikk du pasta "to order" og kjøtt rett fra grillen. Og all mat smaker litt bedre i luksuriøse omgivelser, etter en lang dag med soling og bading.

Vi ble satt i hestesko første kvelden og lærerne satte i gang en festlig trend. Den dagen lot vi som om vi var i bryllup, og dagen etter, da vi satt på småbord, hadde vi "slektstreff". Siste dagen tok vi den helt ut da den ene læreren brukte dagen på å dele ut roller til kveldens middag, som skulle være hans konfirmasjon. Laiveren i meg hadde store forventninger og hadde nok kosa meg ekstra stort, om ikke jeg hadde fått den rollen alle hata og ikke la noe i mellom for å si det til meg i løpet av måltidet.

 En siste store "matopplevelse" hadde jeg siste dagen i Mombasa. Jeg kom i snakk med to gartnere på hotellet, vi snaka litt om bibelskole, Norge og Afrika, og plutselig spurte de om jeg hadde smakt kokosnøtt før. Det har jeg ikke, og det sa jeg, og de insisterte på at det var på tide. Den ene plukka opp en hyssingkveil som han festa rundt føttene og hoppa deretter opp i nærmeste palmetre. Mens jeg stod med hjertet i halsen og nervene på høykant sendte han ned noe den andre påstod var en kokosnøtt. Den var grønn og glatt, ikke brun og hårete som i Donald-bladene, men da han hadde kutta hull i toppen med sabelen sin, så jeg at den var rimelig lik på innsiden. Merk: kokosmelk er blank, den smaker søtt og er mettende!

Desverre slutta jeg på min daglige mageregulerende da vi kom til Mombasa, og lider nå av følgene...