Tema i min blogg

16. april 2012

Mammas venninner

Mammas venninner; De damene du alltid har visst hvem er, som du møter på runde dager, og som hjelper til i konfirmasjonen din, mødrene til barn du gikk i parallellklasse med gjennom hele grunnskolen, de du egentlig ikke kjenner, men likevel kjenner.

Mamma har mange venninner, og noen utpeker seg litt ekstra. De begynte som et håndball-lag, men fant etter noen år ut at de egna seg bedre som håndarbeidslag :) De siste åra har en liten gruppe av dem også dratt sammen til syden hver vår.

En av disse damene fikk for et par år siden alvorlig kreft. Alt var kritisk og alle forberedt på det verste. Utrolig nok kjempet hun seg gjennom, og har sakte, men sikkert, ett skritt og en dag av gangen blitt litt og litt bedre.

Mange av mammas venninner sa at de skulle prøve å komme i vielsen vår, i september for halvannet år siden. Jeg visste at jeg kom til å være rørt da jeg gikk opp kirkegulvet, og tenkte at jeg kom til å ha blikket festet på Geir helt fra dørene gikk opp til vi stod hånd i hånd. Da dørene gikk opp var imidlertid det første jeg fikk øye på denne venninnen til mamma. Av alle som kunne ha dukket opp var hun den siste jeg trodde ville komme. I rullestol, tydelig preget av sykdom hadde hun valgt å bruke energien sin, dagen sin, på oss. Det satte i gang tårene.

For en måned siden var gjengen i syden, og for første gang på flere år skulle hun være med. Så ble hun forkjølet og måtte være hjemme. Jaja, et lite tilbakefall...det ordner seg. Så i påska besøkte mamma henne på hytta i steden.

I dag kom meldingen fra mamma: "Tøff dag. Hun døde i formiddag". Og tåren kom strømmene, sammen med minner. Gode minner om en flott og sterk dame som alltid har vært der. Jeg kjente henne egentlig ikke, men hun var mammas venninne. Jeg vet at hun og mamma betydde mye for hverandre, og at de delte mange gode opplevelser og mye glede, og det er alltid godt å vite at ens foreldre også har venner som gjør livet rikere.

Det er helt utrolig hvor mye mennesker man egentlig ikke kjenner kan bety. Takk for alt!

1 kommentar:

Sigrid Marie sa...

Hei!
Må si jeg gråt når jeg leste dette. Mamma har nemlig også en slik venninne. Og jeg har fått "låne" henne når jeg skulle sy min første kjole, siden hun er en fantastisk flink sydame. Nå er hun, igjen, tilbake på cellegift, og vi lurer bare på hvor lenge hun får leve. Hun har allerede levd 10 år for lenge...

Klem